Emosjonstrening.

Hvorfor er det så viktig å møte og anerkjenne barns følelser?

Forskning viser at barn som lærer å håndtere vanskelige følelser, får det enklere senere i livet.

Emosjoner er noe vi alle har. Alt vi gjør, og alt vi lærer formes på en eller annen måte av hvordan vi har det. Disse følelsene er en naturlig del av oss. Hva vi tror og mener om følelsene våre, har sin rot i hvordan våre følelser ble møtt i barndommen. Dette påvirker hvordan vi møter, vurderer og håndterer egne og andres følelser videre i livet.

Professor i psykologi John M. Gottmann har forsket på dette i mer enn fire tiår. Hans forskning viser at barn som vokser opp med voksne som respekterer og veileder emosjoner, klarer seg bedre på mange måter.

  • Disse barna inngår sterkere vennskap
  • De gjør det bedre på skolen
  • De håndterer skiftende humør bedre, har færre negative emosjoner og kommer raskere til hektene etter emosjonelle hendelser.
  • De blir også sjeldnere syke.

Forskningen hans viser også at det som er avgjørende er å være der når det virkelig gjelder, når følelsene tar overhånd. Han oppdaget at gode emosjonstrenere ikke ser på vanskelige emosjoner som et hinder, men som en mulighet til å knytte nærere bånd og til å bli bedre kjent.

Hva er emosjonstrening?

Emosjonstrening er når du prøver å hjelpe barnet til å gjenkjenne, regulere og uttrykke egne følelser, og til å forstå og håndtere andres følelser. På denne måten stimuleres ikke bare barnets emosjonelle utvikling, men også deres sosiale og kognitive utvikling.

På grunn av hjernens utvikling er barn i barnehagealderen primært følelsesvesener. De klarer ikke å regulere egne følelser selv enda. Dette gjør at de lettere blir overveldet av dem.

Spesielt frontallappen i hjernen spiller en sentral rolle her. Det er i denne delen av hjernen at vår indre dialog ligger og kvaliteten av denne dialogen avgjør hvordan følelsene blir regulert.

Frontallappen er ikke ferdigutviklet før barnet er over tjue. Så ikke fortvil om barnet ikke klarer å regulere egne følelser enda. Men vær bevist på at din dialogen med barnet vil avgjøre hvordan barnet vil møte egne følelser etter hvert som det blir eldre.

Det er en nær relasjon med graden av kontakt vi har med egne emosjoner og graden av kontakt en har med seg selv, selvfølelsen. Vi er våre følelser mener Gottman.  Derfor trenger barnet at vi aksepterer følelsene deres, slik at de kan akseptere seg selv for den de er som voksen.

 

Hvordan møte barns følelser:

Husk:

Ingen følelser er feil. Det er alltid en grunn til at barn føler det de føler.

Barn er veldig ærlige om hva de føler, men de klarer ikke å regulere følelsene selv enda. Derfor trenger de hjelp av en voksen som møter dem med undring, som tåler og aksepterer følelsene med varme og omtanke og som hjelper dem med å finne løsninger.

Å gi barn lov til å føle det de føler, er ikke det samme som at de nødvendigvis skal få det som de vil. Barn tar ikke skade av å få et ærlig NEI, men det de tar skade av er at vi avviser eller ikke tåler følelsene som gjerne kommer etter et nei.

Fire steg:

  1. Ta ansvar for egne følelser. Er du ute av deg er det viktig at du først kommer inn i deg selv. Våre følelser smitter over på barn. Derfor er det viktig at du selv er rolig om du ønsker å roe et barn. Merker du at du er urolig, stopp opp, legg merke til egne følelser og anerkjenn det du føler. Ta deretter et dypt pust. Legg så merke til hvordan dette gjør deg roligere før du går videre. Når vi møter våre egne følelser og aksepterer dem, vil følelsen lettere slippe taket. Husk: Et urolig nervesystem kan ikke berolige et annet urolig nervesystem.
  1. Fysisk kontakt om det kjennes naturlig og et varmt og rolig blikk . Ta på barnet med hele håndflaten. Vår berøring vil berolige barnet om berøringen er rolig og omsorgsfull. Omsorgsfull berøring gjør at barnet produserer hormonet oksytocin. Dette hormonet gir en følelse av ro, trygghet og tilhørighet. Det har m.a.o. en beroligende effekt.
  2. Møt barnets følelser med undring og gi barna lov til å ha følelsen. 

Sett gjerne ord på følelsene du ser hos barnet: Det er viktig at barnet opplever at du tåler følelsene de har og at du ikke avviser følelsen ved å si for eksempel: «slutt og gråt», «er ikke du stor gutt!!» eller «dette er da ingen ting å være redd for!». Barnet vil da oppleve dobbelt sorg og frustrasjon. Det vil føle seg feil, avvist og alene.

Følelsene roer seg lettere når barnet opplever at du ønsker å forstå og når du gir det lov til å ha følelsen. Du kan f.eks si: «Ja, nå ble du trist. Jeg skjønner at du ble trist når mamma gikk», eller «Jeg skjønner godt at du ble sint da hun tok spaden din», eller «Jeg skjønner at du har veldig lyst på….».Om du ikke forstår så bare tillat barnet å føle det de føler: «Jeg ser at du ikke har det godt nå». Gi barnet deretter litt tid til å roe seg. Etter hvert som barnet blir eldre vil barnet møte egne følelser på samme måte slik at de klarer å regulere egne følelser og impulser selv.

  1. Når du merker at følelsene blir roligere, kan du begynne å avvise eventuell uønsket atferd og se etter gode løsninger på problemet.

Barn bør ha frihet til å erfare alle emosjoner, men de trenger også hjelp til å forstå forskjellen mellom passende og upassende atferd etter hvert som de bli eldre. Når voksne både verdsetter og anerkjenner emosjoner og samtidig avviser uønsket atferd, vil barn opplever at vi liker dem, men ikke alt det de gjør. Dermed føler ikke barna seg avvist og feil. F.eks. kan du si: «Jeg skjønner at du ble sint da han tok spaden din, men jeg vil ikke at du slår ham likevel.» Deretter kan du komme med forslag til løsning, ved f.eks å si til barnet: «Istedenfor å slå ham kan du si «Nå ble jeg sint, for den spaden var min». Hjelper ikke det, kan du komme til meg og så finner vi ut av dette sammen».

Slik kan vi hjelpe barna med å finne gode løsninger på utfordringer som de kan bruke ved senere anledninger.

Professor i psykologi John Gottman skriver i sin bok: «Hjerteforeldre»:

Det er mye av dagens gode råd til foreldre som overser følelsene. I stedet bygger de ofte på teorier om å korrigere dårlig oppførsel, uten å ta hensyn til følelsene som ligger bak oppførselen. Men det viktigste målet med barneoppdragelsen burde ikke bare være å ha lydige og medgjørlige barn. De skal bli moralske og ansvarlige mennesker som gir sitt bidrag til samfunnet, som har styrke til å ta egne livsvalg, som gleder seg over det de får til med egne evner, som nyter livet og alt det kan by på, som har gode vennskap og i sin tur blir gode foreldre.

Gottman oppdaget i sin egen forskning at kjærlighet i seg selv ikke er nok. Han fant at selv om de voksne var engasjerte, varme og tilstedeværende, hadde de ofte en holdning til sine egne og barns følelser som gjorde at de ikke klarte å snakke med barna når de var lei seg, redde eller sinte. Men selv om kjærlighet ikke er nok i seg selv, kan man kanalisere omsorgen inn i noen grunnleggende teknikker, og når vi bruker dette til å lære opp barna på det emosjonelle området, er det likevel nok. Hemmeligheten ligger i hvordan vi samhandler med barna når følelsene tok overhånd. At barnet opplever å bli tålt, at det er noen der som rommer barnets følelser uten selv å bli overveldet.