Artikkelbilde_Barn118_Audestad_763x508
P1020320
P1000498

Trygge barn med god selvfølelse.

Vi er ikke født helt like, men vi har alle lik verdi med en grunnleggende rett til å bli sett, hørt og anerkjent for den vi er.

Vi mener at vi er våre følelser og at det er først når noen ser og gir oss lov til å føle det vi føler, at vi føler oss sett, hørt og anerkjent for den vi er. Slik er det også for barn. Derfor er det å anerkjenne barns følelser ubetinget vesentlig for om de føler trygghet, tilhørighet og utvikler en god selvfølelse.

Hvordan vi møter barn påvirker dem videre i livet.

Mennesker er sosiale vesener. Vi trenger hverandre. Da vi bodde i jungelen var det å stå utenfor flokken livstruende. Det å stå sammen med flere var derfor viktig for å overleve (Ref. bl.a. boken: Sapiens, av Yuval Noah Harari 2017) For barn er det fatalt å bli forlatt. De kan ikke overleve alene. For å sikre vår arts overlevelse, har vi derfor gjennom evolusjonen utviklet en grunnleggende latent følelse i oss av frykt for å bli avvist og avslørt som feil og ikke verdig en plass i flokken. Jo mer denne frykten blir tent i oss som barn, jo mer vil den prege oss som voksne. Den vil påvirke hvor trygt vi står i oss selv og hvordan vi forholder oss til andre. Den vil påvirke våre valg, om vi tar valg ut ifra frykt for andres meninger eller ut ifra hva som kjennes riktig for oss selv. Den vil påvirke vår grunnleggende tillit eller mistillit videre i livet.

I generasjoner, har vi ubevisst brukt denne frykten for å oppdra barn. Metoden er svært effektiv om du ønsker snille flinke gutter og piker som gjør som de blir fortalt. Men det som også skjer samtidig er:

Avstand til andre.

En trygg og nær relasjon blir vanskelig. Rett og slett fordi det er utrygt for barn å være nær og ærlig med en som kjefter og er avvisende. Denne avstanden påvirker også hvor nær og kjærlig relasjon barnet får til seg selv og andre videre i livet. Barnet utvikler med andre ord en utrygg tilknytning til andre og til seg selv.

Det blir lett en kamp om å bli akseptert og ikke falle utenfor.

Barna får en oppleve av at plassen i flokken, kjærligheten ikke er garantert, men avhengig av hva de gjør og presterer. Dette fører til at barna blir på vakt og prøver å skule sider ved seg selv. Når ting går galt vil de lett gi andre skylden i frykt for avvisning. Denne frykten gjør det vanskelig å være ærlig, ta ansvar for egne handlinger og å være seg selv. Ikke bare som barn, men også videre i livet. Barn gjør det samme som oss eller det stikk motsatte. De kopierer oss. Enten føyer de seg eller de gjør som vi gjør. Derfor vil noen barn bli like kontrollerende og dømmende som de voksne, slik at de får makt og minimerer sjansen for å falle utenfor gruppen. De barna som føyer seg kan lett la seg lede av et barn som tar denne kontrollerende strategien. Felles for begge er frykt. Frykt for å bli forlatt og å stå utenfor alene. Et barn som står godt i seg selv og er trygg vil lettere ta avstand fra slik oppførsel.

 

Så hva er alternativet?  Hvordan møte barn og sette grenser uten at barnet føler seg feil og avvist?

Selv om barn er født med mye forstand er de ikke født med den kompetansen vi har. Derfor trenger de vår kunnskap og lederskap.  Jesper Juul, dansk familieterapeut skriver i sin bok: Livet i familien: «På dette punktet ligner familien andre organisasjoner. Det er ødeleggende for trivsel og produktiviteten når de som har makten, later som om de ikke har den. Spørsmålet er derfor ikke om de voksne har makten, men hvordan de bruker den»

 

Barn trenger voksne med holdninger og som våger å uttrykke holdningene på en ivaretagende måte.

I miljøer der de voksne anerkjenner barns følelser samtidig som de er tydelige og setter grenser på atferd som er greit og ikke greit å gjøre, føler ikke barnet seg avvist. De opplever at grensene blir satt på en ivaretagende måte og at kjærligheten er ubetinget. Dermed blir barna trygge på at de blir tålt uansett,…… selv om de voksne kanskje ikke alltid liker det de gjør ;). Dette gjør det lettere for dem å være seg selv og å være ærlig når de har gjort feil. Det gjør det også lettere for dem å gi rom til andre, for her er det god plass til alle sammen. Frykten for hva andre syns vil avta og ærlighet, ro og glede får gode vekstvilkår. Vi er overbevist om at vi ikke født helt like og i slike miljøer vil dette være helt okay.

 

Skill mellom det barnet føler og det barnet gjør. Dette gir også gode vekst vilkår for en trygg selvfølelse.

Når vi anerkjenner følelsene og samtidig avviser uønsket atferd, vekkes ikke denne frykten og følelse av å være feil like lett. Barnet vil oppleve at hvem de er og hva de gjør blir atskilt. Om de gjør en feil, vil ikke barnet oppleve at de er feil, de har bare gjort noe feil. Dette gjør det lettere for dem å motta andres meninger uten å ta det personlig. Barnet vil føle at den andre liker en selv om de er uenige. De har bare forskjellige oppfatninger og det er spennende. Denne differensieringen mellom hvem de ER og hva de GJØR vil gjøre det lettere for dem videre i livet å lytte til andres meninger,  uten å bli overveldet og gå i forsvar eller trekke seg unna. Noe som er vesentlig ikke bare for å ha det godt både personlig og profesjonelt, men også for nytenkning, kreativitet og utvikling.

Derfor har vi i Jutul Kanvas-barnehage et spesielt fokus på å utvikle i samarbeid med foreldrene en trygg og god selvfølelse hos hvert enkelt barn gjennom den måten vi møter barna. Både når det gjelder glede og sorger, men også når barnet sitter fast i en konflikt og trenger hjelp av en voksen.

Mål: Trygge barn med god selvfølelse.

Kjennetegn på at voksne jobber mot dette målet:

Møter barn på en likeverdig men ikke likestilt måte. Begrepet likeverd henviser til alle menneskers grunnleggende rett til å bli sett, hørt og anerkjent for den de er. Dette er ikke det samme som at man har rett til å få det som man vil, men at man har rett til egne følelser og meninger. Det handler om å gi barnet en stemme, en mulighet til å påvirke egen hverdag, eget liv.

Er klar over at det er i møte med oss at barnets opplevelse av seg selv blir utviklet. Barn «speiler seg» i oss for å vite hvem de er.

Er gode rollemodeller. Barn kopierer oss. De gjør som vi gjør, eller det stikk motsatte. Derfor er det viktig at vi er gode rollemodeller det er verdt å kopiere.

Møter barn med undring og med et ønske om å forstå. Evner å sette seg inn i barnets situasjon. Dømmer ikke barn som snill, slem, trassig, vanskelig, engstelig eller lignende. Barn bare ER og når barn oppfører seg uhensiktsmessig er det alltid en grunn til det.

Møter barn med ubetinget kjærlighet og skiller mellom hvem barnet ER (dvs følelsene) og hva barnet GJØR (handlingene). Vi ønsker at barna opplever at uansett hva de gjør så liker vi dem, selv om vi ikke alltid liker det de gjør. Dette gjøres best ved at vi først tar vare på følelsen til barnet, og deretter eventuelt avviser det de gjorde. Deretter, når de sterkeste følelsene har roet seg og barnet føler seg hørt, kommer vi med forslag til bedre løsninger sammen med barnet. F.eks: «Jeg skjønner at du ble sint nå når….., men jeg vil ikke at du…..likevel. Hva om du……istedenfor?».

Voksne som har god kontakt med egne følelser, som anerkjenner egne følelser og tar ansvar for dem. Fordi: 1. Følelser vi anerkjenne hos oss selv er lettere å regulere og ta ansvar for. Følelser vi ikke anerkjenner vil lettere overvelde og styre oss, noe som ikke er godt for barn. Barn trenger voksne som tar ansvar for egne følelser.  2. Det er vanskelig å anerkjenne følelser hos barn som en ikke anerkjenner hos seg selv. 3. Graden av kontakt med egne følelser er en forutsetning for empati, dvs klare å sette seg inn i og forstå hva barnet føler. 4. Dette er vesentlig for å kunne klare å skille mellom egne følelser og barnets følelser.

Barn er følelsesvesener og speiler våre følelser. Derfor er det viktig at vi er bevisst våre følelser og hvilken stemning vi bringer inn i relasjonen. Barn bidrar også til stemningen, men det er vi som har ansvaret for å snu stemningen. Er du urolig, trenger du å roe deg selv før du kan roe en situasjon. Ofte er det nok å vende oppmerksomheten innover, vedkjenne seg følelsen og si noen beroligende ord til deg selv.

Søker blikkontakt med barnet, følger barnets blikk og initiativ og gir god og varm respons.

Møter og anerkjenner barnets følelser slik at barnet blir kjent med seg selv. Dvs. undrer seg over det barnet føler, gir barnet lov til å føle det det føler og hjelper barnet med å sette ord på egne følelser: «Jeg skjønner at ……» «Ja, nå ble du sint. Hva var det som skjedde?» «Jeg ser at du ikke har det godt nå…», eller om barnet viser glede si f.eks: «Ja, dette syns du var gøy. Det ser jeg»

Vi er alle født med fem grunnfølelser: Glede, sinne, sorg, frykt og lyst. Små barn klarer ikke å forstå følelsene de kjenner i kroppen og blir lett overveldet av dem. Derfor trenger de hjelp av oss til å bli kjent med følelsene slik at de etterhvert kan forstå og regulere egne følelser på egenhånd.

Avviser ikke barns følelser: Ved å si f.eks: «Det er da ingenting å være sint/redd/lei seg for», «Slutt og gråt» eller «Er ikke du stor gutt»

Voksne med holdninger. Er tydelig og ærlig overfor barnet på hva som er greit og ikke greit å gjøre når en er sint, redd, trist osv og hjelper dem til å finne bedre løsninger. Dette gjøres best når de sterke følelsene roer seg. Når en er overveldet av følelser er det vanskelig, om ikke umulig å ta inn ny informasjon og å tenke klart både for barn og voksne. Derfor er det viktig at vi gir barnet tid til å få utløp for følelsene, gjerne skjerm barnet om det er nødvendig. Vent til det roer seg, før dere prater sammen om det som skjedde.

Når det f.eks. har skjedd en konflikt mellom barn, spør «Hva var det som skjedde?» og ikke «Hvorfor skjedde det?». Hvorfor krever et logisk svar og fordi barn primært er følelsesvesener, er det vanskelig for dem å svare logisk på følelser. Da er det lettere for dem å bare fortelle hva som skjedde.

Barn trenger hjelp til å forstå seg selv og andre og ikke kjeft og avvisning. Kjeft fører bare til at de føler seg feil og avvist. Hva skal de med det? I tillegg blir det i neste omgang vanskelig å svare ærlig i frykt for å få kjeft igjen. Ærlighet blir vanskelig i miljøer der voksne bruker kjeft og avvisning for å få barn til å oppføre seg.

Kommuniserer på en likeverdig måte ved å sette personlige grenser: «Jeg vil/ vil ikke…», JA eller NEI med en forklaring, i motsetning til: «Nå MÅ du…», «Du SKAL….». Å bli snakket til slik: «Nå MÅ/SKAL du….» tror jeg lett vekker den helt naturlige trassen i oss alle, både voksne og barn.

Bruker personlig språk: «Jeg…», i motsetning til et generaliserende og dømmende språk:  «Man gjør ikke sånn…», «Alle syns…», «Vi syns at du….». Hvem er egentlig man/alle/vi?? Det barnet vil vite er hva du vil?

Setter gjerne ord på egne følelser og tar ansvar for dem med en aktiv handling som løser situasjonen.  F.eks:  Når vi roper: «IKKE løp rett foran husken!!», har barn lett for å tro at vi er sinte på dem. Sett heller ord på følelsene du har og kom med forslag til løsning ved f.eks. å si: «Jeg blir så redd når du løper rett foran husken. Jeg vil at du går litt lenger vekk»

Voksne som hjelper barn med å sette seg inn i andres situasjon.eks: «Jeg skjønner at du hadde lyst på den spaden, men jeg vil ikke at du tar den i fra ham, fordi da blir han lei seg. Hvordan tror du det hadde vært for deg om han tok spaden din?»

(En slik prat gjelder generelt ikke de yngste barna fordi små barn klarer ikke å tenke abstrakt enda. Overfor dem kan vi heller prøve å være i forkant og unngå situasjonen, men klarer vi ikke dette kan vi sette ord på følelsene til barnet og følelsene til det barnet som ble slått mens vi trøster)

Voksne som har tro på at «barn kan» bare vi legger til rette for det og lar dem slippe til på en støttende og oppmuntrende måte. Det er vanskelig for barn å ha tro på seg selv om vi ikke har tro på dem.

Lar barna få lov til å bestemme noe selv. Når barn opplever dette, vil de lettere respektere at visse ting er det vi som bestemmer. Barn som opplever respekt fra oss, vil lettere respektere oss tilbake, ….og seg selv som voksne.

 

Tegn på at barn holder på å nå målet:

  • Virker avslappet og harmonisk.
  • Utrykker alle følelser, meninger og behov.
  • Ber om hjelp når de trenger det.
  • Viser omtanke for andre.
  • Tillitt til at andre vil en vel.
  • Evner å omgås andre og har venner.
  • Sier sin mening samtidig som barnet kan lytte til andre. «Slik tenker jeg, hvordan tenker du?»
  • Er nysgjerrig og prøver ut nye ting.
  • Tør å hevde seg i gruppe med andre barn og voksne.